Å lære opp hunden kan være en morsom og givende erfaring. Hunder lærer fort og er avhengige av deg for å læres opp. Opplæringen er også med på å styrke relasjonen mellom dere. Summen av de grunnleggende kommandoene – «kom», «sitt», «på plass», «nei», «ligg», «la være» og «ned» – vil skape en god hundeborger. Hunder med god opplæring har et lettere og mindre stressende liv enn de uten opplæring, og det er mindre sannsynlig at de løper bort.

Unge valper er ivrige elever, så så snart nykomlingen er på plass, er det på tide å begynne opplæringen. Det er en myte at valpen må være seks måneder eller eldre før den kan læres ordentlig opp. Når den først er på beina, går det lettere og raskere å lære den opp dess yngre den er! Valper er som svamper som venter på å suge til seg all kunnskapen du kan gi dem.

Her finner du noen råd om det grunnleggende. Ønsker du mer detaljerte eller avanserte råd om opplæring, kan du kontakte en profesjonell trener, Norsk Brukshundsports Forbund eller investere i en opplærings-DVD og lese noen av de mange gode bøkene som fins om emnet.

Klikkertrening

En klikker er en liten plastboks (fås i dyrebutikken) som passer inn i håndflaten din. Trykker du med tommelen i én ende, lager den en merkbar dobbeltklikkende lyd.

  • For å få hunden på bølgelengde med klikkeren, væpner du deg med et dusin godbiter.
  • Gi dem til hunden én etter én, med en kort pause mellom hver.
  • Klikk akkurat idet den tar godbiten.
  • Hunden skjønner snart at klikket betyr en godbit, og vil begynne å jobbe hardt for å gjøre seg fortjent til klikket. Det blir en 'ja'-markør – en måte å fortelle hunden at det den gjorde, var bra.
  • Mange kurs bruker klikkeren. Men øvelsene nedenfor kan gjøres med eller uten klikker.

Regler for opplæring

  • La opplæringsøktene være korte og gode. Det er bedre å ta seks økter på fem minutter hver enn én halvtime hver dag – unge valper mister lett konsentrasjonen.
  • Driv bare med opplæring når du er i godt humør, ellers kan du la det dårlige humøret gå ut over hunden.
  • Avslutt hver økt positivt med en øvelse du vet hunden klarer lett; slik setter du sluttstrek med smaken av suksess.
  • Til å begynne med må dere trene uten forstyrrende elementer. Få på plass det du vil lære bort, i rolige omgivelser, og tilfør distraksjoner først senere, slik at hunden lærer å reagere i mange ulike omgivelser.
  • Opplæringen må alltid være belønningsbasert: godbiter, leker og kos. Negative, tvangsmessige eller straffende teknikker er grusomme og virker ikke. Vær forsiktig med bruk av kvelehalsbånd, ettersom det kan skade hundens hals svært lett. Trenger du mer fysisk kontroll eller en roligere hund, eller en som kommuniserer bedre, setter du på en grime så som Gentle Leader.

Sitt

Den første øvelsen du bør prøve deg på.

  • Ta en godbit, og vis den til hunden.
  • Når hunden viser den interesse, vil den følge den med hodet og prøve å få tak i den.
  • Hold godbiten over hodet på hunden, slik at den ser opp, og før den til rett bak nesen på den, slik at den må bevege hodet bakover.
  • Den eneste måten hunden kan nå godbiten på, er å sette bakenden på gulvet.
  • I det øyeblikket den gjør det, klikker du og gir den godbiten og mye ros.
  • Etter noen få forsøk vet hunden hvordan den skal gjøre seg fortjent til klikket og godbiten, og 'sitt'-reaksjonen blir raskere.
  • Når den fullt ut vet hva som forventes, sier du «sitt» idet den setter seg, slik at den lærer seg å assosiere ordet med handlingen.
  • Nå som du har lagt til stikkordet, vil du med øvelse kunne be hunden sitte i stedet for å lokke den inn i stillingen med godbiten.

Ligg

Dette er kommandoen du bruker for å få hunden til å legge seg. Ikke forvirr hunden ved å si «ligg» for å få den bort fra sofaen; bruk «ned» til dette, og belønn den når den er tilbake på golvet.

  • Hold en godbit i hånda, med litt stikkende ut slik at hunden kan se den.
  • Vis den til hunden, og plasser deretter hånda på gulvet. Hunden vil prøve alle mulige måter for å få tak i godbiten.
  • Omsider vil den legge seg ned. I det øyeblikket den gjør det, klikker du og gir den godbiten.
  • Fortsett på denne måten, og når den forstår at hånda di på gulvet betyr 'ligg', legger du til kommandoen «ligg» når den utfører handlingen.
  • Med øvelse vil den legge seg på kommando, uten godbit.

Her!

Å lære hunden å komme når du roper på den (såkalt 'innkalling') er sannsynligvis det viktigste hunden noensinne vil lære. Å kalle inn hunden når den er på vei mot en trafikkert vei, kan redde liv, og å lære den å stoppe å leke med andre hunder når du ber om det, sparer deg tid og humør. Nøkkelen er å starte i ung alder (fra seks til åtte uker), ettersom unge valper elsker å følge eierne sine rundt. Når den er seks måneder gammel, vil hunden være mer uavhengig, og innkalling blir mye vanskeligere å lære.

  • Be en venn eller noen i familien hjelpe deg med denne øvelsen.
  • Få assistenten til å knele på gulvet og holde valpen tett i 'sitt'-stilling.
  • Sitt rett foran valpen og kall den inn ved å si navnet dens entusiastisk, etterfulgt av ordet «her!». Den trenger da bare å ta et steg fram for å nå deg
  • Se på valpen, og hold armene ut som om du vil omfavne den. Du må se og høres svært glad ut over å se den. Det kan hjelpe dersom du holder en godbit i hånda, eller favorittleken.
  • Start igjen et par steg lenger bort, og gjenta. Dersom du ser uimotståelig ut, vil valpen løpe bort til deg. Me det samme den kommer, klikker du og gir den godbiten, og roser den opp i skyene!
  • Praktiser litt og ofte, og øk gradvis avstanden valpen må tilbakelegge før den når deg. Husk å alltid overøse den med ros når den kommer til deg.
  • Så snart valpen utfører innkallingen sikkert, kan du begynne å rope på den når den ikke kan se deg. Lek gjemsel hjemme, slik at valpen må spore deg opp.
  • Gå ut i hagen og introduser kontrollerte distraksjoner, så som en venn som går forbi. Har du ikke hage, kan du bruke hagen til en venn. Ikke start denne fasen i en park.
  • Først når valpen er sikker i en inngjerdet hage, uten distraksjoner, er det på tide å ta opplæringen ut i parken. Ha hunden i et løpebånd eller langt treningsbånd, kanskje sammen med grimen. Dette gir den en følelse av frihet, men sørger for at du fortsatt har kontroll.
  • Prøv noen innkallinger. Husk at du må gjøre deg ekstra forlokkende i en park: der er det mange fascinerende distraksjoner for en liten valp.
  • Dersom valpen setter av sted i en annen retning og ignorerer ropene dine, må du ikke løpe etter den – det vil den synes er en flott lek! Isteden løper du i motsatt retning (og holder fortsatt i treningsbåndet). Valpen blir forvirret, og ender opp med å løpe etter deg. Dersom du løper bort, vil det lære den å holde godt øye med deg når den er ute, i tilfelle den skulle komme til å miste deg!
  • Det er feil å skjelle ut valpen fordi den ikke kommer, eller å irettesette den når den endelig kommer, ettersom dette vil forvirre den. Du vil at den skal assosiere det å komme til deg, med belønning. Vær tålmodig og praktiser ofte.

På plass

'På plass' er sannsynligvis den vanskeligste øvelsen å lære bort. Valper hater å sitte stille! Men med kort og hyppig trening kan denne øvelsen mestres, og er nyttig i mange situasjoner, som når hunden har tenkt å kaste seg ut av bilen før du har fått satt på båndet.

  • Begynn med 'sitt – på plass'. Be hunden: 'sitt'.
  • Si «på plass» med fast stemmeleie, og rekk ut hånda foran deg med håndflata forover.
  • Vent noen sekunder, deretter klikker du og belønner hunden for at den satt på plass. Praktiser dette flere ganger.
  • Deretter ber du den: 'ligg', tar et steg bakover, og sier «på plass».
  • Etter ca. tre sekunder klikker du, tar et steg fram og belønner den. Ros den for at den er så smart.
  • Øk gradvis lengden og avstanden med 'på plass'. Men prøv ikke å gjøre for mye for fort.
  • Dersom hunden bryter 'på plass', må du ikke skjelle den ut. Bare det at du lar være å klikke eller gi belønning, er en lekse lært. Å bli sint virker mot sin hensikt.
  • Når hunden mestrer 'ligg – på plass', lærer du hunden 'på plass' i 'sitt'-stillingen, og til slutt i en 'stå'-stilling, ved hjelp av akkurat den samme teknikken.

Nei!

Nesten all opplæring lykkes ved å belønne god atferd og ignorere uønskede reaksjoner. Hunden vil ha din anerkjennelse. Men av og til er det nødvendig å fortelle hunden at atferden dens ikke kan godtas. Heller enn å kjefte eller si 'nei' hele tiden, kan det gjøres rask progresjon ved først å lære hunden et 'nei'-signal som forteller den at den skal stoppe det den driver med når den hører det.

  • For å lære bort «nei!» må du først utstyre deg med noen godbiter. På samme måte som du ville lære hunden å assosiere klikket med en godbit, må du nå lære den at lyden av brikkene betyr at den mister tilgang til godbiten.
  • Legg en godbit på gulvet. Når hunden går bort for å spise den, rister du brikkene i hånda. Fjern godbiten når du rister brikkene, men si ingenting … la lyden gjøre jobben.
  • Etter noen repetisjoner bør hunden stoppe å bli overrasket av lyden og vil begynne å assosiere lyden med at den ikke får noen belønning. Omsider vil den ikke engang forsøke å ta godbiten, idet den forventer brikkene, og vil gi opp og se skuffet ut.
  • Nå får du den til å utføre en annen handling, for eksempel 'sitt', som den får en godbit for og dermed lettes for den tidligere skuffelsen og frustrasjonen.
  • Snart vil hunden assosiere handlingene der den møtte brikkene, med det å mislykkes, og vil slutte å prøve uten at du må bruke brikkene.

La være!

  • Brikkene kan også brukes til å lære bort en kommando «la være».
  • Legg noe godt på et bord innenfor hundens rekkevidde. Si at den skal «la være», tell til tre, og gi den en godbit (men ikke den den har fått beskjed om å la være).
  • Dersom den går bort for å ta godbiten, rister du brikkene.
  • Over flere øvelsesøkter øker du tiden den må vente før den får en godbit.

Ned!

  • Finner du hunden på sofaen, sier du «ned» og oppmuntrer den deretter til å komme til deg.
  • Når den kommer 'ned', belønner du den rolig med ros og et 'klikk', og bruker grunnopplæringen til å be den: 'sitt' eller 'ligg' isteden. Dette kan også belønnes.
  • Konsistens er avgjørende. Dersom ett familiemedlem snur det blinde øyet til husreglene, er det gjort!
  • Dersom hunden knurrer mot deg fordi du prøver å fjerne den, går du unna og oppsøker hjelp fra en kvalifisert atferdspsykolog henvist av veterinæren så snart som mulig. Ikke forsøk å takle aggresjonsproblemer selv, ettersom du kan gjøre ting verre og utsette deg selv for fare.

Informasjonen i denne artikkelen er ingen erstatning for spesifikke råd fra veterinær eller atferdspsykolog, og tjener bare informasjonsformål. Du må alltid rådføre deg med en veterinær dersom du er bekymret for kjæledyrs helse. Vedkommende vil kunne se på hele den medisinske historien og undersøke dyret, og deretter anbefale egnede individuelle råd eller behandlingsalternativer. For detaljerte atferdsråd som spesifikt passer kjæledyret ditt, anbefaler vi å kontakte en kvalifisert atferdspsykolog for dyr. For ytterligere opplysninger om lokale atferdspsykologer for hunder eller katter som praktiserer i ditt område og hva slags hjelp de tilbyr med problemdyr, kontakt Coape Association of Pet Behaviourists and Trainers eller Association of Pet Dog Trainers. Husk at mens hundetrenere kan ha deg som direktekunde, trenger atferdspsykologer alltid henvisning fra veterinæren.