Japansk akita

Opprinnelse

Akita-rasen er den største av alle japanske raser og ble opprinnelig oppdrettet i Akita-provinsen på 1600-tallet. Noen tror at hundene opprinnelig ble oppdrettet for å jakte villsvin, hjort og svartbjørn, mens andre tror de ble fremavlet for hundekamp. Da den japanske (og europeiske) hundekampsporten mistet popularitet, ble hundene imidlertid satt til jakt. På slutten av 1800-tallet ble andre raser importert, noe som gjorde at de japanske raseene mistet popularitet. Foreningen for bevaring av japanske hunder ble så dannet for å bevare de opprinnelige rasene, som alle ble erklært nasjonalskatter.

Personlighet

Dette er sterke hunder – både i kropp og vesen – og anbefales ikke for nybegynnere. De trenger erfaren håndtering og tidlig og kontinuerlig sosialisering og trening. De er imidlertid veldig lojale mot sin egen familie. De er modige og utgjør gode vakthunder uten å bjeffe for mye. Jaktinstinktene deres er sterke, og dette må alltid huskes.

Helse

Som mange raser kan akita lide av arvelige øyesykdommer og hoftedysplasi (en tilstand som kan føre til bevegelsesproblemer). Test av øyne og vurdering av hofter før avl er derfor viktig.

Mosjon

Akita-hunder krever mye mosjon for å holde seg muskuløse. Når det er sagt, vil de ikke ha noe problem med at du hopper over gåturen en dag. Husk at dette er jakthunder, så man bør være svært forsiktig hvis man skal la dem løpe fritt.

Ernæring

Store hunderaser har større appetitt og trenger også en annen balanse mellom næringsstoffer, herunder mineraler og vitaminer, enn mindre raser. Japansk akita har en tendens til oppblåsthet og mageproblemer; mindre, hyppigere måltider kan bidra til å minimere denne risikoen.

Stell

Pelsen må stelles godt to eller tre ganger i uken for å få det beste ut av den. Bruk en dobbeltannet metallkam i periodene med mye røyting et par ganger i året.