Malamute-hunden er en stor, imponerende rase med et ulvelignende utseende og med typiske spitz-kjennetegn (en hale som ofte er krøllet over ryggen, veldig tykk pels, oppreiste ører og et kileformet hode). Malamute-hannhunder har som fullvoksen en høyde på 64–71 cm og tispene 58–66 cm, og de veier fra 38 til 56 kg. Pelsen kommer i en rekke farger og nyanser – fra hvit og lysegrå til svart, og fra gylden til rød og rødbrun, med merker.
Den ser kanskje ut som en ulv, men oppfører seg ikke som en! Malamute-hunden er en kjærlig, vennlig hund, men kanskje ikke den ideelle rasen for en førstegangseier. Den elsker å grave og ule, og kan ha et sterkt jaktinstinkt etter små, pelskledde skapninger – det være seg ekorn, katter eller små hunder. Grundig tidlig sosialisering og løpende trening gjennom livet – inkludert arbeid med pålitelig tilbakekalling – er derfor viktig.
En nomadisk inuit-stamme fra Nordvest-Alaska, kalt Mahlemutter, utviklet denne rasen for å trekke tung last i ekstremt tøft vær og som hjelp til jakt. Rasen deler forfedre med andre arktiske raser, som samojed og sibirsk husky, selv om den ikke ble utviklet for fart, men for kraft. Med sin tykke, doble pels og styrke og utholdenhet er det ikke overraskende at malamute-rasen har bidratt til transport av last på polarekspedisjoner – noe få andre raser ville ha tålt.
When outsiders began to arrive in Alaska, the sport of sled-racing become popular. The Malamute wasn’t best suited for this as they were built to pull heavy loads over long distances rather than for speed. This led to outsiders crossing the Malamute with smaller faster dogs and the original breed went into sharp decline. Fortunately enough, there were parts of Alaska too remote for visitors, and enough dogs remained to recreate the breed and by 1936 the breed was recognised by the AKC and their future secured.
